FILM I NORD

Styret i NNFS gjorde følgende vedtak i saken om nye distribusjonskrav for dokumentar:

NNFS forlanger i utgangspunktet TV-avtaler for dokumentarer over 15 minutter. Hvis ikke TV-avtaler er inngått skal det legges fram avtaler om annen distribusjon. Distribusjons- ordningen evalueres innen utgangen av 2009.

hanse

Innleggene på bloggen om spørsmålet er et godt eksempel på hva vi kan bruke denne bloggen til. Kommentarene som kom er grundige og peker klart i ei retning; kast ut kravet om TV-avtaler.

Det argumenteres greit for å droppe dette kravet, men der er et spørsmål kommentarene går lite inn på: Hva slags krav skal vi erstatte det gamle kriteriet med?

NNFS ønsker også å lage ordninger som gjør søknadsbehandlinga forutsigbar. Produsentene skal i størst grad kunne vite når de har levert en god søknad. Søkerne er ikke tjent med ei ordning som på dette området gir for stort spillerom for filmkonsulentens behandling. Konsulentene kan gjøre svært forskjellige innstillinger ut fra forskjellig ideologi, men på dette spørsmålet er alle tjent med forutsigbarhet. Distribusjon er også som nevnt en viktig del av søknaden og skal være en del av søknadsbehandlinga.

Dessuten må NNFS ikke lage en praksis som er uspiselig for andre institusjoner og fond. Vi ønsker at våre midler skal mer enn dobles ved at produsentene henter penger også andre steder. Finansiering kun fra en kilde er dårlig produsentarbeide.

Alt dette peker i retning av at NNFS setter nye krav om distribusjon av dokumentarer lenger enn 15 minutter. Men hvordan skal de kravene se ut?

Spørsmålet behandles i styret 14. september.

Hanse

Skal Nnfs fortsatt forlange avtaler om tv-visning før en gir produksjonsstøtte til dokumentarfilm, eller kan produsenter få støtte til dokumentarer med alternative distribusjonsplaner?

I september skal styret i Nnfs diskutere spørsmålet. Bakgrunnen er siste tildeling hvor en utsatte behandlinga av et prosjekt fra Nordland Film, et prosjekt som problematiserte de krav Nnfs har styrt etter i det siste. Prosjektet var uten Tv-avtaler men fikk produksjonsmidler fra Fondet fordi de hadde avtaler med en internasjonal distributør som sannsynligjorde salg til utlandet. Fondet har i utgangspunktet hatt det samme krav som Nnfs i bunn, men denne gang gjorde de et unntak. Også andre filminstitusjoner har hatt kravet om Tv-avtaler, men verken Vestnorsk- eller Midtnorsk- Filmsenter har vært absolutte i dette spørsmålet. Begge sentrene tildeler produksjonsstøtte uten slike avtaler. Som de fleste har sett har dette spørsmålet vært diskutert i Rush-Print og Fondets krav om slike avtaler framstår her retningsgivende og ikke absolutt.

Bakgrunnen for kravet om tv-avtaler var at fondene og sentrene ikke bare skulle tildele penger til ”gode filmprosjekt” men støtte ”gode filmprosjekt som ble sett”. I retningslinjene for tildelingene heter det at tilskuddsordninga har som formål at ”norsk filmproduksjon når et størst mulig publikum”. Også flere av produksjonene Nnfs har støtta tidligere er kun blitt sett av få. Forklaringa på det var sikkert like god som den var enkel; Distribusjonsarbeid på dokumentar i etterkant krever ressurser og belønninga er som oftest kun tilfredsstillelsen av å bli sett. Mange filmkonsulenter vil derfor at skikkelig distribusjon skal sikres gjennom distribusjonsplaner som ligger i søknadene; denne delen av jobben må ikke bli frivillig etter at filmen er produsert. Da er kanskje formålet med tilskuddene borte. Distribusjon er en av faktorene som skal avgjøre om et prosjekt fortjener støtte.

Motargumentene mot den seinere tids praksis er flere. For det første er inngangen til TV-avtaler blitt et nåløye, i sær for debutantprosjekter og for prosjekter uten stor publikumsappell. Dette betyr at det her i landet er blitt de ansvarlige innkjøperne i Tv-stasjonene som i for stor grad har bestemt repertoaret på dokumentarfilm.

Hvis den reelle avgjørelsen om en dokumentarfilms livsvilkår tas sentralt i en TV-stasjon, er jo gevinsten med regionale filmsenter til dels borte.

For det andre gir moderne visningsformater større muligheter for alternativ distribusjon. Sist søknadsrunde fikk Originalfilm produksjonsstøtte til en dokumentar på bakgrunn av distribusjonsavtaler med NKL. Mindre prosjekter kan sjølsagt også distribueres gjennom andre kanaler som biblioteker og interesseorganisasjoner, men slik distribusjon er ofte svært arbeidskrevende. Distribusjon gjennom internett bør også prøves ut.

Til slutt viser det seg også at vi i landsdelen har produsenter som lager dokumentarer med internasjonal interesse, med utgangspunkt i festivalvisninger.

Spørsmålet er da, om Nnfs skal åpne for alternativ distibusjon på dokumentar og hvilke andre krav en i så fall skal sette til distribusjon? Hvis en endrer kravene vil det fremdeles være viktig for Nnfs at nye krav også presser produsentene til å jobbe like hardt for distribusjon.

hanse