Leif Holst Jensen  svarer Altaposten

LEIF HOLST JENSENS SVAR PÅ LEDEREN I ALTAPOSTEN:

For oss i Produsentforeningen er det viktig å bidra til å styrke produksjonsmiljøet i hele landet. Produksjonsmiljøet i Nord-Norge har kanskje det største potensialet i form av historier med nasjonal og internasjonal interesse, men har den svakeste struktur og styrke. Et tett samarbeid mellom de regionale filmsentre og bransjen, som vi f.eks ser i Bergen er vesentlig for en videreutvikling også i Nord-Norge.
Jeg forstår ikke hvem politikerne lytter til, og hvilke interesser de har. Som interesseorganisasjon er vi den viktigste premissleverandør for den nasjonale filmpolitikk. Vi har generelt god dialog med politikerne i fylkene, på Stortinget og i Kulturdepartementet. Det å bli totalt ignorert og overhørt er uvanlig. Jeg synes Altaposten må spørre seg selv om hva som er hensikten og hvem som er bøller.
Finnmark fylke har dessverre ikke hatt stor suksess med sin dialog med filmbransjen.
Vi stiller oss også svært undrende til at det i sakspapirene for fylkestingets behandling overfor ikke nevnes Samisk filmsenter, og muligheten for å skape noe unikt omkring det, med internasjonal interesse. Produsentforeningen har aktivt støttet opp om etableringen av det, og behovet for en nasjonal satsning også på filmproduksjon på samisk.
For oss blir det et spørsmål om det finnes andre måter å kanalisere støttemidlene fra staten ut til bransjen enn via Honningsvåg.
Vi ønsker at nordnorsk film og fjernsynsbransje skal konkurrere om det beste nasjonalt og internasjonalt. Det ville alle være stolte av. Da må politikerne lytte til brukerne.

Leif Holst Jensen
Generalsekretær
Norske Film & TV Produsenters forening

FILM I FINNMARK UTDYPER PÅ SI NETTSIDE FYLKESTINGETS VEDTAK

Fra film i finnmarks nettside:

“FYLKESTINGET SA NEI TIL FLYTTING AV NORDNORSK FILMSENTER

Vi har sagt nei til flytting. Det kommer ikke på tale, sier Lars Helge Jensen (Høyre), som sammen med et enstemmig fylkesting la bransjens drøm om å flytte Nordnorsk Filmsenter til Tromsø brakk.

I vedtaket som ble fremmet av Jensen på vegne av H, Ap, SV, KrF, SP, V, SP og FrP står det ikke ordrett at flytting er uaktuelt. I stedet er vedtaket formulert dit hen at Finnmark fylkesting forholder seg til selskapets vedtekter og kulturavtale.

– I praksis betyr det at flytting ikke er et tema. Vi forholder oss til vedtektene og avtalen og der står det hvor senteret skal være lokalisert, sier Jensen. Jensen er varaordfører i Nordkapp kommune, kommunen som i vedtektene til Nordnorsk filmsenter utpekes som vertskommune.

:lars helge jensen

FILM I FINNMARK-FOR ØKT FILMPRODUKSJON

OG

FLERE KULTURARBEIDSPLASSER I FINNMARKS FILMBRANSJE

:kjelle

TONEN SKJERPES I LOKALISERINGSSTRIDEN

:dette brevet kom til filmsentret i 2007

Vi sakser fra lederen i Altaposten om lokaliseringsstriden og Tor Vadseths svar på nett:

“Fagbøller uten ydmykhet

Publisert: 23.03.2011 kl. 13:25

Det blir utidig med trusler fra produsentforeningen.

Det kan tenkes det er faglig fornuftig å flytte Nordnorsk filmsenter fra Honningsvåg, men produsentforeningen bør holde seg for god til å idiotforklare eiere som ser saken fra flere sider.

I dag skal Finnmark fylkeskommune ta stilling til forslaget om å flytte senteret til Tromsø. Styret har enstemmig kommet fram til at dette er fornuftig, men det er altså generalforsamlingen som tar den endelige beslutningen. Det betyr i praksis at både Finnmark fylkeskommune og Nordkapp kommune med til sammen 50 prosent eierskap har noe de skal ha sagt i denne sammenhengen, enten filmmiljøet vil det eller ikke. Da handler det om noe mer enn to arbeidsplasser i Honningsvåg, men også en nordnorsk kulturavtale som krever balanse mellom de tre fylkene, for ikke å snakke om gjensidig respekt.

I en slik situasjon har produsentforeningen ved leder Thomas Evjen funnet ut at de som ikke bøyer seg i støvet for styret og fagmiljøet er komplette idioter. Ikke nok med at han mener distriktspolitikk er saken uvedkommende, men han mener til og med at politikerne som er uenige med hans argumentasjon forsøker å sabotere planene. Det er de samme politikerne som altså representerer 50 prosent av eierskapet. Vi aner ikke hvilket forhold Evjen har til prosesser og kommandolinjer i den virkelige verden, men lederen i produsentforeningen bør i det minste forstå at det er eierne som har regien. Da blir det nokså utidig av foreningen å true med ?en alvorlig konflikt med bransjen? hvis ikke eierne samtykker når en pressgruppe mener de har funnet fasiten. Det dreier seg om en institusjon som har vært 30 år i Honningsvåg og vi snakker om et skjørt fylkeskommunalt samarbeid om kultursatsinger som krever at flere hensyn vektes. Litt ydmykhet må kunne forventes, selv om man brenner for en sak.

Produsentforeningen og fagmiljøet har gode argumenter for hvorfor Tromsø er et bedre alternativ, blant annet rekruttering av fagfolk og større nærhet til filmmiljøet. Det beste eksempelet akkurat nå er at direktøren faktisk ikke bor i Honningsvåg. Det gir utfordringer, ikke minst når mandatet også er faglig bistand og veiledning, i tillegg til å fordele produksjonsstøtte. Dette er viktige argumenter å få fram til eierne, men produsentforeningene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å oppføre seg som fagbøller.

I likhet med fylkesrådmannen stusser vi over at styret og fagmiljøet ikke har gjort en realitetsvurdering i forhold til Alta som alternativ til Tromsø. Alta er et kommunikasjonsmessig knutepunkt der rekruttering sjelden er et problem. I tillegg har vi både et filmmiljø og medieproduksjon ved Høgskolen i Finnmark. Et slikt kompromiss hadde vært spiselig i forhold til kulturavtalen, kanskje i kombinasjon ved at man bygget videre på dansesatsingen i Hammerfest.

TOR VADSETHS SVAR:

24.03.2011 22:01:35

Altapostens leder bærer preg av en arroganse som stort sett bare framkommer når man ikke har faglige argumenter å komme med. I følge lederen har Tomas Evjen kalt meningsmotstanderne “komplette idioter”. Dette ser ut til å være en tolking Altaposten har gjort og er rett og slett bøllejournalistikk. 
Her følger en del fakta som Altaposten sikkert ikke synes er så interessante. Finnmark fylkeskommune og Nordkapp kommune har helt korrekt til sammen 50 prosent eierskap i Nordnorsk Filmsenter. Derfor har de også solid styrerepresentasjon, selv om de bare bidrar med 26,7% av driftskostnadene. På møtet der flyttinga blei vedtatt var det både en representant for Fylkeskommunen og en fra Nordkapp og begge stemte for. 
I motsetning til fylkespolitikerne har Produsentforeningen kommet med flere konstruktive innspill, vi har foreslått styrking av Nordkapp Filmfestival og støtter etablering av et samisk filmsenter.

Når det gjelder vurderinger av andre alternativer kan man bare undres på hvorfor dette innspillet kommer nå. Politikerne har lenge visst at det har vært et ønske om å flytte filmsenteret, og kunne ha kommet med forslag om en utredning for lengst dersom det virkelig var det de ville ha. Jeg er overbevist om at det de egentlig vil er å få en utsettelse og håpe at vi finner oss i det en gang til. Det gjør vi ikke!
Dersom filmsenteret nå ikke flyttes slik bransjen ber om, er all tillit til eierne borte og bransjen må bare be om at departementet stopper overføringene og se etter andre alternativer for støtte til bransjen i Nord-Norge.”

Kjell Are

AVISENE OM VEDTAKET I FINNMARK FYLKESTING

:gøril vian som i disse dager takker av som administrasjonskonsulent i Honningsvåg.

Vedtaket i Finnmark fylkesting 23/3 er også avisstoff. Vi sakser fra  Finnmarkens reportasje 24/3.

“Styret i Nordnorsk Filmsenter gjorde nylig et enstemmig vedtak om å flytte senteret fra Honningsvåg til Tromsø.

Den flyttingen blir det neppe noe av med det første, etter at et enstemmig Finnmark fylkesting sa blankt nei da saken ble behandlet onsdag, skriver Finnmarken.

Viktig å beholde

Filmsenteret er eid av fylkeskommunene Nordland, Troms og Finnmark, samt Nordkapp kommune.

– Vi kan ikke sitte og se på at alt forsvinner til de store byene. Vi kan ikke leve av fisk og stein alene i Finnmark. Derfor er det viktig at vi beholder Nordnorsk Filmsenter (NNF) i Honningsvåg, sa SVs Johnny Ingebrigtsen fra talerstolen under onsdagens fylkesting.

Deretter la Frps Lars Helge Jensen, for øvrig varaordfører i Nordkapp, fram et fellesforslag som alle partiene på tinget hadde skrevet under på. Forslaget inneholder lovnader om at Finnmark fylkeskommune skal være mer synlige og være med på å legge til rette for gode vekstvilkår for filmmiljøet i nord.

Vært for sløve

For politikerne er enige om at eierskapet har vært for lite aktivt de siste årene.

– Vi har vært for sløve, ja. Vi ser at det går an å bruke senteret til å skape mer rekruttering blant unge, for eksempel. Det er mange muligheter vi ikke har vært flinke nok til å gjøre nytte av, sier Johnny Ingebrigtsen til Finnmarken.

Som Finnmarken skrev onsdag, skisserte fylkesrådmann Tom Mikalsen et mulig kompromissforslag dersom fylket skulle miste filmsenteret. Det besto i at Pikene på Broen skulle få mer penger i bytte mot utflagging av Nordnorsk Filmsenter. Dette forslaget ble imidlertid nedstemt.”

Kjelle

Er vedtaket om lokalisering av NNFS I Finnmark Fylkesting en retur til Honningsvåg eller et forsøk på å kjøpe seg tid til forhandlinger med de andre eierne.

Finnmark Fylkesting gjorde et enstemming vedtak i lokaliseringsspørsmålet. Fellesforslaget fra H, AP, SV, KrF, SfP, V, SP og FrP ble enstemming vedtatt:

Finnmark fylkeskommune tar kontakt med berørte parter for å løse selskapets utfordringer. Saken følges opp av fylkesvaraordfører og Svein Iversen, representant fra KNS.

Finnmark fylkesting forholder seg til selskapets vedtekter og kulturavtale.

Finnmark fylkeskommune må sammen med de andre eierne være aktiv i sitt eierskap, med blant annet legge til rette for gode vekstvilkår for filmmiljøet i Nord Norge.

Det videre arbeid sees i sammenheng med:

- Finansiering av filmfond

- Utdanningstilbud film og media

- Tilrettelegging for kompetansearbeidsplasser

kjellien

Produsentforeninga sendte ut pressemelding før Finnmark Fylkestings behandling av lokaliseringssaka.

:fra skallamann

Finnmark Fylkeskommune vil 23/3 gjøre vedtak i lokaliseringssaka. Produsentforeninga sendte i den forbindelse ut ei pressemelding hvor de blant annet sa:

“Produsentforeningen I Nord‐Norge og en samlet filmbransje i Nord- ‐Norge reagerer kraftig  på at  politiske  krefter i  Finnmark  nå  ønsker  å  stoppe  en  flytting av  Nordnorsk  Filmsenter  fra Honningsvåg  til Tromsø

Styret  i  senteret  og  en  samla  bransje  er  enig,  men  noen  politikere  forsøker å  sabotere planene.

Det  er arrogant  og  ignorant  overfor  bransjen,  og glemmer  hva  som er   målsettingene  med filmsenteret  og  behovene  for  bransjen i  landsdelen.  Vi  risikerer at  vi   setter  filmbransjen  i  Nord-Norge  på  sidelinja i  forhold  til resten  av  landet.”

kjellien

HER ER MI INNSTILLING OM LOKALISERING. INNSTILLINGA BLE FORKASTA AV ET FLERTALL AV STYRET(SE PRESSEMELDING I POST UNDER)

LOKALISERING AV NNFS

Bakgrunn:

Et flertall av eierne av Nordnorsk Filmsenter har bedt styret  vurdere spørsmålet om lokalisering av NNFS sin administrasjon.  

Utgangspunkt for denne innstillinga:

Utgangspunktet for denne innstillinga er ikke det Filmsentret vi ser i dag, men et sterkere Nordnorsk Filmsenter som fyller rollen sin enda bedre enn det gjør i dag. Vedtektene til Nordnorsk Filmsenter sier at sentret har til oppgave å opprettholde og utvikle den nordnorske filmproduksjonen. Det kan sjølsagt diskuteres om det skal være noe mål å ”opprettholde” produksjonen i Nord-Norge, om vedtektene ikke kun skulle sagt -utvikle. Den nordnorske filmproduksjonen er ikke så sterk som den burde være, samtidig som det øyensynlig fins muligheter for ei omfattende utvikling. Ønsket om ei slik utvikling bør være grunnlaget for denne innstillinga.

Hvis en slik vekst i den nordnorske filmbransjen skal finne sted er Nordnorsk Filmsenter det ideelle redskapet, men det forutsetter også et kraftigere og enda mer vitalt filmsenter enn det vi ser i dag.

Det er kun Nordnorsk Filmsenter som fylle rollen og være det redskapet bransjen trenger. I dag er der ingen sammenliknbare institusjoner i nord for hele den profesjonelle bransjen og for hele spektret av film/videoproduksjon. Der fins ingen organisasjoner som tar vare på og utvikler både den frie, ikke-kommersielle filmproduksjon samt bruker så stor del av sine ressurser på reine kompetanseutviklingsprosjekt.

Målet for Filmsentret må være at sentret skal være et nav for hele filmbransjen og hele filmfeltet.  Film er ”gesammtkunst”, men bransjen i Nord-Norge framstår i dag fragmentert ikke bare i geografisk forstand. Der er til dels dårlige relasjoner mellom de forskjellige aktørene i filmfeltet,  det være seg mellom kultur- og undervisningsinstitusjoner, mellom frie grupper og produsentene og mellom filmprodusentene sjøl. Ei utvikling av bransjen i nord må bety mye sterkere fokus på samhandling mellom de forskjellige aktørene. Ei slik samhandling krever et sterkt Nordnorsk Filmsenter, den eneste aktøren i dag som kan initiere og samordne/stå for denne utviklinga.

Gjennom det siste året har NNFS erfart at det blant aktørene i feltet både er ønske og vilje om ei slik samordning. En ser videre at blant flere av eierne er større vilje i dag til å bruke mer ressurser på nordnorsk film, og vi mener klart at den beste anvendelsen av slike midler er å kjøre dem inn i et vitalt Nordnorsk Filmsenter. Hvis det ikke skjer vil vi kunne oppleve kortsiktige satsninger, kun i hvert enkelt fylke som igjen vil kunne føre til fragmentering og dårlige relasjonelle forbindelser i filmmiljøet i nord. 

I lokaliseringsdebatten på NNFSs blogg ”filminord.net” var mange av bransjerepresentantene opptatt av NNFS sin rolle og at det skulle være utgangspunktet for lokaliseringsdebatten: 

”Hva ønsker vi at Nordnorsk Filmsenter skal bety for oss?
Selvfølgelig er det greit med en pengesekk, noen søknadsfrister og noen mailer av og til fra Gøril i et forsøk på å opprettholde et slags nettverk. Og en konsulent som man i varierende grad kan gå i dialog med. Det er vel i hovedtrekk slik det har fungert for endel av oss gjennom mange år. Hva mer kan vi trenge?
Et aktivt filmsenter kan i mye større grad enn i dag tjene som inspirator. Senteret kan stimulere til produksjon, til kunnskapsutvikling, til nettverksbygging og til debatt om hva vi ønsker av film fra nord. I tillegg til å drive en seriøs saksbehandling av de prosjektene vi ønsker å få realisert.

Hittil har filmsenteret i første rekke hatt en responderende funksjon: Det har forholdt seg til initiativ som vi har kommet med. Det siste halvåret har vi sett hvordan det kan fungere når senteret tar en mer konkret rolle som igangsetter og inspirator. Og alle har kjent at det føles bra og rett.” (Eva Charlotte Nilsen, filminord.net)

 Videre: 

”Har dette noe med lokaliseringen til NNFS å gjøre? Ja, veldig mye. Fordi filmsenter har kunnet gjemme seg bort i Honningsvåg. Senteret har ikke blitt tilstrekkelig utfordret på egne arbeidsoppgaver. Man har ikke vært selvkritisk i forhold til egen virksomhet. Man har ikke vært spesielt opptatt av å trekke til seg fagpersoner. Man har ikke orientert seg mot den øvrige nasjonale bransje. Man har ikke vært opptatt av å samarbeide over grensene. Med andre ord, man har vært seg selv nok. Og til det har man fått hjelp av lojale eiere og fylkespolitikere som har vært mer opptatt av å sikre lokale arbeidsplasser, enn å fylle senteret med faglig innhold. Og mens denne proteksjonismen har forgått i Honningsvåg, har det vokst fram nye miljø andre steder i landsdelen. Landskapet har endret seg. Det er derfor vi har denne debatten nå. Hadde filmsenteret gjort sin jobb, hadde ikke ropene om flytting vært så høye.”( Trond Brede Andersen, filminord.net)

Også noen av de innsendte høringsuttalelsene er opptatt av sammenhengen mellom institusjonens mål og lokalisering: 

”Med andre ord bør plasseringen gjøre institusjonens faglige ambisjoner oppnåelig og stå i samsvar med målgruppenes faglige interesser og institusjonens formål.”(Høringssvar NSKK)

Norsk Filmforbund vurderer lokalisering ut fra klare kriterier:

”Sett fra vårt ståsted må filmsenteret fokusere på systematisk bransjebyggende /-utviklende aktiviteter, som retter seg inn mot det reelle behovet som bransjen har i regionen.”(Høringsuttalelse Norsk Filmforbund) 

Styret i NNFS vedtok i styremøte av 1/11-2007 et høringsgrunnlag om framtidig lokalisering, og en ønsket at utkastet skulle høres i en rekke organisasjoner og institusjoner. 9 svar kom inn; fra Alta Kommune, Fagforbundet, Norsk Filmforbund, Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Finnmark, Hålogaland Teater, Nasjonalt Senter for Kunst og Kultur i Opplæringen, Norsk Produsentforening og Nordkapp Kommune.

I tillegg ble høringsutkastet forelagt filmbransjen gjennom å bli lagt ut på NNFS sin blogg Filminord.net. 49 innlegg fra nordnorske filmarbeidere kom inn på bloggen. 

Av de 9 høringsuttalelsene som kom inn går to mot flytting fra Honningsvåg. To uttalelser går mot flytting fra Finnmark og foreslår Alta hvis flytting blir aktuelt.  Fire av høringsuttalelsene foreslår Tromsø som nytt administrasjonssted, mens Norsk Filmforbund ikke vil definere lokaliseringssted. 

Det er ikke helt lett å gi konsise sammenfatninger av innleggene fra filmbransjen på bloggen, men en av deltakerne går inn for Honningsvåg, et av innleggene vil ha Alta , et er for lokalisering i Finnmark og 12 går inn for Tromsø som administrasjonssted. 5 av bransjeinnleggene vil ikke definere lokaliseringssted. En overvekt av høringsuttalelser og en klar overvekt av blogginnleggene peker på Tromsø som lokaliseringssted. 

Lokalisering av NNFS er i dag en del av kulturavtalen mellom de tre nordnorske fylkene, men forholdet til denne kulturavtalen bli ikke drøfta i dette framlegget. 

En kan også se for seg flere modeller i lokaliseringsspørsmålet. Enten kun et kontor eller delte løsninger, dvs. et Nordnorsk Filmsenter som har et administrasjonssted men også kontorer i de to andre fylkene. Norsk Filmforbund argumenterer for en slik løsning. Jeg vil berøre dette spørsmålet til slutt men først se på lokaliseringa av selve administrasjonsstedet.   

Lokalisering av administrasjonen i NNFS kan ses fra mange synsvinkler; Kunstpolitiske, personalmessige, vurderinger om infrastruktur, nærhet til bransje osv. 

De kunstpolitiske argumentene. 

”For å sikre institusjonens videre evne til å tjene sitt vedtektsfestet formål, bør man legge kunst- og kulturpolitiske hensikter sentralt og helst ta utgangspunkt i institusjonens egne faglige interesser og mål.”(høringssvar NSKK).

 Der er i dag ikke noe utstrakt samarbeide mellom NNFS og andre institusjoner i regionen. Men vi har som nevnt gjennom det siste året sett at der fins vilje blant flere aktører til et slikt samarbeide. Hvis NNFS ønsker å fortsette denne utviklinga blir lokalisering viktig. Da tenker jeg særlig på andre kunstinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, filmfestivaler og bransjeenheter.  

”Suksessfaktorer, ut i fra min egen erfaring, viser ofte til lokalisering i nærhet av synlige institusjoner og gode samarbeidsrelasjoner mellom disse og institusjonens miljø, et kreativt fagmiljø gjerne basert på utdanningsinstitusjoner hvor man sannsynligvis videre rekrutterer fra og en sterk og synlig lokal og regional politisk forankret interesse i både institusjonen og fagmiljøet generelt.” (høringssvar NSKK).

Hvis vi ønsker å se på NNFS som et nav i den framtidige nordnorske filmbransjen er fysisk nærhet ikke ei forutsetning, men en viktig faktor. De steder i Norge hvor en har fått i gang slikt samarbeide, har en også oppnådd resultater. Eksemplene kan være Lillehammer og Stavanger. Og det er nok ikke tilfeldig at dette har skjedd på ”steder” hvor fysisk nærhet er ei av forutsetningene for relasjonsbygging. Aktuelle nordnorske samarbeidsinstitusjoner er med få unntak plassert i en av de nordnorske byene. Byer som i et nordisk og internasjonalt perseptiv alle er relativt små.  

”Til og med en institusjon lokalisert i Tromsø, som den ca. 7. største byen i Norge, vil ikke nødvendigvis eller automatisk ha tilgang til de samme større institusjonene og samhandlingspartene som en institusjon i Oslo eller København, Stockholm, London eller Helsingfors.” (høringssvar NSKK).

Men NNFS har behov for å samarbeide ikke med de aller største institusjonene. Vi ønsker å samarbeide med de mest vitale nordnorske institusjonene.  Ut fra dette argumentet er to byer er blitt pekt på i debatten, Tromsø og Alta. 

”Hvis filmsenteret skal flyttes fra Honningsvåg er Høgskolen i Finnmark av den oppfatning at senteret ikke bør flyttes ut av Finnmark, og vi ønsker å peke på de mulighetene som finnes i Alta.”(Høringssvar Høgskolen i Finnmark)

 Videre:

”I Alta ser vi konturene av et relativt hurtig voksende produksjonsmiljø, hvor det på et par år har etablert seg tre produksjonsselskap og flere planlegges etablert, hvorav ett er meget stort. Alta kommune ønsker også å legge til rette for film som næring, og har allerede åpnet Veksthuset for bransjeetableringer. Kulturlivet forøvrig er stort og aktivt, med blant annet et meget godt musikkmiljø. Høgskolen samarbeider med Medier og kommunikasjonslinja ved Alta videregående skole, samt andre aktører som Finnmarksløpet og Mediehuset Altaposten. Innovasjonsselskapet Origo ved avdelingene Origo Kultur og Origo Arrangement, og NRKs avdeling i Alta er andre spennende miljøer som kan bidra til et attraktivt miljø. Alta filmklubb er fylkets største filmklubb, og har gjennom flere arrangementer satt fokus på nordnorsk film. De spennende planene om et samisk filmsenter og etablering av et produksjonsmiljø i Kautokeino viser at på dette området er optimismen voksende i Finnmark.” (Høringssvar Høgskolen i Finnmark)

På samme måte argumenterer for eksempel Forfatterstudiet ved UIT og Hålogaland Teater for Tromsø. Også mange av innleggene på bloggen av opptatt av Tromsø som lokalisering nettopp ut fra dette argumentet: 

”Tromsø har også en del infrastruktur som gjør byen egna som sentrum for nordnorsk filmsatsing. Et rikt revy- og teatermiljø med skuespillere som kan besette store og små filmroller. Et forfatterstudium som kanskje kan rekruttere framtidige manusforfattere, og et kunstakademi som kan rette deler av opplæringa inn mot scenografi og kanskje også kostyme. Byen har også Minilyst, NRKs distriktskontor med en egen RIKS-avdeling, der det finnes mye tv-faglig kompetanse som filmbransjen allerede nyttiggjør seg av.” (Endre Lund Eriksen, filminord.net)

Kunstpolitisk kan det på den andre sida også argumenteres med at NNFS ikke bør inn til en av byene. Den nordnorske befolkning bor i stor grad på mindre steder og det kan hende at kunstpolitiske perspektiver forskyves ved å konsentrere alle institusjoner til de større byene. Virkeligheta ser annerledes ut i de store administrasjonssentrene. To av bransjerepresentantene peker på dette på hver sin måte i sine innlegg på bloggen 

”Men det finnes endel motspørsmål til en slik plassering(tromsø, mi uthevn.):
- Risikerer vi en innsnevring av forståelsen for det “nordnorske”, som kan få konsekvenser for filmsenterets støttepraksis?
- Risikerer vi at en Tromsø-bosatt konsulent og direktør kanskje vil få for tette bånd til produsentmiljøet i Tromsø?
- Hva vil disse momentene i så fall bety for oss andre som bor i småbyer og lokalsamfunn spredt over hele den store landsdelen?
- Og aksepterer vi at kvalifiserte, tenkende og handlende film-mennesker er nødt til å bo i Nord-Norges største by for å trives?”(Eva Charlotte Nilsen, filminord.net)

”Selvfølgelig kommer Filmsenteret til å bli transportert til Tromsø, og flere filmarbeidere ellers i landsdelen vil flytte dit for å finne lykken, og derved skjer dette: Hele den vidstrakte Nord-Norge utafor Navlebyen vil forarmes ved tapet av sine skapende talenter. Dette gjør det lettere for maktas lokale herredømmer å forme kunsten og kulturen innen sine områder på sine premisser, uten plagsomme motsigelser fra noen sta individualister. Innen filmfeltet vil antallet medarbeidere i Tromsø øke, med en skjerpa konkurranse dem imellom om småpengene fra Filmsenteret og andre kilder. Fordi Navlebyen er så kostbar å eksistere i, tvinges filmarbeiderne inn i stadig flere brødjobber for å overleve. For det politiske herredømmet – som i Nord-Norge vel er identisk med det kunstneriske og kulturelle herredømmet – vil omplasseringen av Filmsenteret være en gledelig begivenhet.” (Magnar Mikkelsen, filminord.net)

En av de bransjeaktørene som var med på oppstarten av NNFS, Frode Kristiansen, var også inne på dette spørsmålet: 

”Jeg mener det er en viss fare for,- som også Magnar Mikkelsen og Eva Ch. Nilsen har vært inne på, at en plassering i landsdelens “hovedstad” kan medføre at de tema som filmatisk blir fokusert vil bli farget av en viss “urban” måte å betrakte verden på. Men om dette kan man ikke vite noe på forhånd. Her gjelder det for både senterets styre, eierne og ikke minst filmmiljøet å anmode NNFS om kurskorrigering hvis senterets repertoar over tid fjerner seg fra vår “nordnorske virkelighet”- for å si det svært enkelt. Hvis flytting til Tromsø kommer det heldigvis(!) fortsatt til å være filmarbeidere som bevisst ønsker å bo på “det ytterste nes” og dermed vil være i posisjon til å betrakte verden fra et annet ståsted enn Kvaløya. Anstein Mikkelsen skreiv fint om dette. Disse må sjølsagt ikke havne bak Tromsømiljøet mht. å få tilgang til filmsenterets ressurser. Med andre ord: Et NNFS i Tromsø må ikke bli sentrert om eget nærmeste omland (med tilhørende filmfolk), men derimot se til at personer og miljø rundt om i landsdelen, som oppviser kvalitet i sitt arbeide, får aktiv oppfølging fra senterets side. Kanskje bør de tom. forfordeles en smule nettopp for å bevare et geografisk/kulturelt mangfold innen bransjen her nord.”(Frode Kristiansen, filminord.net) 

Hvis argumentet om nærhet til andre viktige nordnorske institusjoner er viktig peker Tromsø seg klart ut som det beste alternativet. Her fins det største teatret, et TV-miljø med bl.a. den største NRK-avdelinga i nord, et nytt stort kunstfakultet med forfatterstudium og andre kunstutdanninger ved det fusjonerte UIT er på vei, andre filmutdanningsenheter som TVIBIT, den største nordnorske filmfestivalen TIFF og ei viss nærhet til Filmcamp. 

Nærhet til bransjen:

Den gang filmsentret blei oppretta var nærhet til bransjen antakelig det utløsende argument. Sentret for bransjen var Honningsvåg. Siden den gang har filmbransjen i Nord-Norge hatt til dels flyktige konsentrasjoner. Slik er det ikke lenger. Tromsø er det uomtvistelige sentrum i den nordnorske filmbransjen. Norsk filmforbund har i dag 35 medlemmer i Nord-Norge, fra Brønnøysund i sør til Vardø i øst. Av disse bor 12 i Tromsø, og fire til ellers i Troms. Det bor 5 i Finnmark, og det bor 13 medlemmer i Nordland. 

Hvis NNFS sin virtuelle dør er bloggen Filminord.net kan vi med hjelp av Google Analytics telle hvor mange som går inn denne døra over et visst tidsrom. Denne bloggen er kun retta mot den nordnorske filmbransjen og der er i gjennomsnitt litt over 900 treff pr måned. Gjennomsnittlig kommer over halvparten av de nordnorske brukerne fra et sted, nemlig Tromsø.  

Så kan det innvendes at filmbransjen i nord fortsatt vil være flyktig, så flyktig at et filmsenter aldri kan basere seg på å flytte etter. Undersøkelsene vi i dag har om kunstnere og kulturarbeideres bomønster sier imidlertid at opp mot 70% av disse bor i dag i de større byene og denne prosessen fortsetter. Filmsentret ønsker ikke bare nærhet til egen bransje, men også til utøvere i andre kunstarter som ligger nært film som musikk, teater og dans. Også her kommer Tromsø klart best ut. Fra bloggen:

”Og her nærmer jeg meg kjernepunktet mht. plassering av en institusjon som NNFS. Den bærende pilaren for stedsvalget i 1979 er altså forlengst forvitret og det trolig for godt;- nemlig et filmproduksjonsmiljø i Honningsvåg.”(Frode Kristiansen, filminord.net)

Personalmessige konsekvenser. 

NNFS har i dag en fast ansatt, Gøril Vian bosatt i Honningsvåg. Ei eventuell flytting vil få konsekvenser for hennes arbeidsforhold da hun ikke ønsker å flytte fra Honningsvåg.

Det å miste Gøril vil være et stort tap for Filmsentret. Hun har jobbet i NNFS i 13 år og opparbeidet en stor ekspertise på administrasjon og saksbehandling. Bransjens møte med Filmsentret har i vesentlig grad vært gjennom Gøril, og hun kan relatere all praksis til ei etter hvert lang historie. Noe som har vært av stor verdi, særlig i et senter hvor direktører og konsulenter har kommet og gått med årevisse mellomrom. På bloggen har mange skrevet om hvor viktig Gøril er for filmbransjen:  

” Jeg slutter meg til det som sies om Gøril. Filmsenteret mister noe viktig om det flyttes, og hun ikke følger med på lasset.”( Anstein Mikkelsen, Filminord.net)

Videre:

”Må tilføye at jeg slutter meg til John Arvid i at Gøril alltid har vært utmerket, og i denne flyttesjauen og i kampens hete, så er det ekstremt viktig å klargjøre at kampen dreier seg om filmpolitikk – ikke personer.
Gøril er den som har kontroll og oversikt og alle filmfolk vet å gi henne en klem når vi treffes på TIFF – stå på Gøril !”(Bård Grape, filminord.net) 

Gørils fagforening, Fagforbundet beklager i sitt høringssvar  

”den sentraliseringspolitikken som bak forslaget om å utrede muligheten for flytting av NNFS”  

De sier videre:

”Sentret vil aldri kunne bli nært alle og alt i bransjen og vil ikke kunne være tilstede overalt”.(Høringssvar Fagforbundet).

 Fagforbundet går entydig mot flytting.

Samtidig har Honningsvåg som administrasjonssted gjort det vanskelig for sentret og knytte til seg noen av de fagfolkene en helst vil ha. Og disse fagfolkene er viktig for NNFS. Produsentforeninga sier i sitt høringssvar:  

”Produsentforeningen deler Filmforbundets oppfatning om at det først og fremst er tilgjengeligheten til den faglige kompetansen som er avgjørende på om NNFS vil fungere. Det er derfor viktig å kunne rekruttere blant de beste i landet, og det er viktig at de har tillit i miljøet og deltar synlig i det.”(Produsentforeninga i høringssvar)

Også deltakerne på bloggen har vært opptatt av dette spørsmålet:

”Vil dette bli bedre om man flytter senteret til et mer sentralt sted? Ja. Men ikke ubetinget. Filmsenteret vil aldri bli bedre enn de mennesker som til en hver tid jobber der, og de mennesker som omgir sentret. Men forutsetningene for å utøve filmsenterets arbeid (i forhold til egne vedtektene) vil bli langt bedre. Infrastruktur, nærhet til bransje og viktige kulturinstitusjoner og andre profesjonelle uttrykk er opplagte ting, men også muligheten for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft og å bli et reelt knutepunkt, vil etter min mening, øke.” (Trond Brede Andersen, filminord.net) 

Filmsentrene har til nå basert seg på filmfaglige åremålsstillinger hvor en skal ansette nye mennesker med års mellomrom. Det er ønskelig at ansatte ved sentret også bor på administrasjonsstedet. Det styrker den faglige samhandlinga og utviklinga i sentret som enhet,  samtidig som reisebudsjettet til NNFS allerede i dag er stort nok. Ei ny utvikling med større tilstedeværelse vil også kunne bety ei hardere belastning  på dette budsjettet.  Økonomien spiller imidlertid ikke en stor rolle i mi vurdering. Noen utgifter vil kunne bli større for eksempel ved flytting til en av byene, mens andre utgifter vil kunne gå ned. 

Mye av Filmsentrets legitimitet og utviklingsmulighet henger på den filmfaglige styrken til sentret. Filmfag er i dag en nisjejobb og en har sett at det kan være vanskelig å rekruttere denne spesialiserte kompetansen til små steder. 

”Det er vanskelig å rekruttere fagpersonell til institusjoner som ikke er lokalisert i interessante miljøer med et mangfold av tilbud. Min erfaring viser at både fagpersonellet og deres nærmeste er som regel lite interessert i å forlate sine bosteder for å flytte til mer isolerte områder. Dette gjelder spesielt ektefellene og samboerne, som i grunnen ofte ikke flytter til et aktuelt fagaktuell miljø i det hele tatt. Har institusjonen som hensikt å kun ansette fra sitt nærmiljø eller region er dette punktet ikke like gyldig. Ønsker man derimot å rekruttere fra et nasjonalt og internasjonalt miljø, må man ha slike hensyn klart for seg.” (høringssvar NSKK)

Annen infrastruktur.

Landsdelen er lang og uansett lokalisering vil NNFSs ansatte ha stor reisevirksomhet. Ikke alle steder har like gode forbindelser og lokalisering langt ute i Widerøes kortbanenett er også dyrt. Ei lokalisering langt ut i regionen vil påvirke de ansattes mulighet til oppsøkende virksomhet. Også noen av høringsuttalelsene er opptatt av dette:  

” Man skal ikke velge lokalisering ut i fra et økonomisk perspektiv, men man kan heller ikke ignorere de økonomiske realitetene til slike institusjoner….Jeg mener fra egen erfaring og fra erfaring fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen at det er økonomisk vettungt å lokalisere institusjonen hvor det er flere og gode kommunikasjons- og transportmidler… og dermed er det rimeligere for institusjonen å drive utstrakt faglig kontaktsøkende arbeid med nye samarbeidspartnere og faglige ressurspersoner. Oppsøkende virksomhet er i stor grad livsgivende for slike mindre institusjoner og det vil være slitsomt på personalet dersom det er vanskelig for dem å foreta de nødvendige reisene sine…. Det er selvsagt ikke en påkjenning å bo i utkantstrøk, men det er en påkjenning å ha institusjonen lokalisert slik at den nødvendige flerregionale og nasjonale reisevirksomheten gjøres tungvint og slitsomt.”(Høringsuttalelse NSKK) 

Representasjon utafor administrasjonssentret.

Norsk filmforbundet er opptatt av tilstedeværelsen i hele regionen:  

”Norsk filmforbund mener det viktigste er:

·         tydelig tilstedeværelse i hele landsdelen

·         kombinert med en bred bransjebyggende aktivitet gjennom kurs, seminar osv. ·         terskelen for å få møte filmfaglig kompetanse må være betydelig lavere enn det har vært så langt Dette mener Norsk filmforbund må skje uavhengig av hvor Filmsenteret skal ha sin forretningsadresse.” (Høringsuttalelse Norsk Filmforbund)

Regionen er stor og framfor alt lang. NNFS ligger i dag i en ende av regionen og det kan argumenteres praktisk for ei mer sentral plassering. Så kan det også hevdes at regionen i alle fall er for stor til at et filmsenter kun kan være lokalisert et sted. Filmforbundet foreslår ei ordning med flere kontorer:  

”Dette mener Norsk filmforbund må skje uavhengig av hvor Filmsenteret skal ha sin forretningsadresse. Tilstedeværelsen må skje gjennom på forhånd annonsert “faste dager” i alle tre fylker, der bransjen kan booke møter med “filmkonsulenten” for å drøfte både nye og igangsatte prosjekter.”(Høringsuttalelse Norsk Filmforbund)

 NSKK er uenig i dette synet:

” Før man velger faste kontordager i andre fylker i tillegg til hovedkontoret vil jeg anbefale på det sterkeste at man henter inn erfaring fra institusjoner som har forsøkt denne løsningen. Jeg kjenner ikke til eksempler som fra et faglig perspektiv vil kunne begrunne en slik løsning.(høringsuttalelse NSKK)

Jeg mener vi først og fremst må avgjøre spørsmålet om lokalisering for administrasjonen av NNFS ut fra en erkjennelse av hva NNFS skal være, og styrke enheten NNFS.Da mener jeg det er rett å ta utgangspunkt i et kontor, et sted.  Når ei slik etablering og alle innkjøringsfaser er over, kan en vurdere på hvilken måte en best ivaretar representasjonen i hele regionen. Hvis en finner at faste kontordager i de to andre fylkene er den beste løsninga kan en vurdere det opp mot andre løsninger. 

Sammendrag:

Det er mer enn 30 år siden Nordnorsk Filmsenter blei oppretta i Honningsvåg. 30 år med opp og nedturer, men samtidig 30 år som har vist hvor viktig sentret er for Nord-Norge. Og Filmsentret er kanskje enda viktigere i 2008 enn det var i 1979. Mye har forandret seg siden starten og nye oppgaver står for tur.

Lokaliseringen bør være en del av og støtte videreutviklingen av NNFS, slik at våre faglige ambisjoner gjøres oppnåelig på best mulig måte.  Høringa har vist at der er stor støtte i bransjen for et nytt NNFS med større faglig kraft:

”Skal NNFS drive sin virksomhet videre som hittil, kan senteret like så godt fortsatt ligge i sitt eget innkjøpte hus her i Honningsvåg. En flytting til Tromsø må forutsette en total gjennomgang av hva NNFS skal være og drive på med og det må, etter mitt syn, ende opp i en mye sterkere innretning mot diverse produksjonsfremmende tiltak ut fra en mye kraftigere økonomisk ryggrad.” (Frode Kristiansen, filminord.net) 

”Jeg mener NNFS har store og sentrale oppgaver i den kommende(?) oppbygningen av en NN filmbransje. Utfordringene står i kø. Det er etter min mening ikke snakk om en reisende konsulent som kan bo hvorsomhelst og en postboks som tar seg av utbetalingene. Det må satses offensivt på et spekter av bransjeutviklende tiltak, de rette kursene, flere typer støtteordninger, konstant tilstedeværelse i politiske og faglige prosesser, rådgivende virksomhet, nettverksbygging på nordkalotten osv. For dette trengs kanskje flere ansatte på sikt og et kollegiat som styrker hverandre.”(Jon Arvid Berger, filminord.net)

Jeg har poengtert hvordan jeg ser på NNFS som et reelt faglig senter blant mange deltakere og viktigheten av samhandling og gode samarbeidsrelasjoner med disse.

Vi har det siste året besøkt aktuelle lokaliseringssteder i Nord-Norge. Vi har vurdert relevans og styrke i for eksempel utdanninger og andre bransjeenheter. Det er også avgjørende at Filmsentret har størst mulig faglig styrke innomhus og kan rekruttere medarbeidere til det som i dag er nisjejobber. Det betyr nok at sentret må ligge i en av byene. Nærhet til bransjen er en stor fordel og her står Tromsø i ei særstilling. 

NNFS er avhengig av stor reiseaktivitet. Dermed blir plassering på et sted med god infrastruktur også et poeng.  

Konklusjon

Ei overvekt av høringsuttalelsene og ei klar overvekt av bransjeinnspillene på bloggen peker på Tromsø som framtidig lokalisering av NNFS.  Ut fra de visjoner jeg mener Nordnorsk Filmsenter skal ha for framtidig drift, og den kjennskap vi har til mulighetene for samspill og samhandling i det nordnorske miljøet, er også mitt valg klart. Tromsø er det beste alternativet. 

Ved ei flytting fra Honningsvåg er det klart at Filmsentret også mister viktige dimensjoner. Også faglig sett er det er et smertefullt tap for sentret å ikke skulle ha Gøril Vian som en av sine ansatte. Det er også mulig at kunstpolitiske perspektiver kan forandres ved ei urban lokalisering. 

Men hvis en ellers samler alle de 4 momentene, kunstpolitisk, muligheter til å rekruttere faglig sterkt personell, nærhet til bransjen og annen infrastruktur, er det klart at Tromsø på alle måter står fram som det beste stedet for lokalisering av Nordnorsk Filmsenter, både på hvert enkelt punkt og samlet sett.  Som høringsuttalelsen fra Hålogaland Teater sier:

”Dette kan virke som en pragmatisk løsning(lokalisering i Tromsø, mi uthvn.), men den er den mest kreative.”(Høringsuttalelse Hålogaland Teater)

Mange av høringsuttalelsene og blogginnleggene konkluderer og med Tromsø:

”Både Alta og Tromsø har gode kommunikasjonsforbindelser med resten av landsdelen. I begge byer er det utdanningsmiljøer som kan bygges videre på. Det største profesjonelt produksjonsmiljø i landsdelen finnes i Tromsø, men sett i forhold til hele landsdelen under ett er dette ikke et avgjørende i seg selv. Tromsø har kunst-, musikk- og teatermiljø, og filmfestivalen, og det vil kunne tale til fordel for å velge den byen. Tromsø er også det største knutepunktet, også med tanke også på produksjonsmiljøet i Nordland.  Vårt førstevalg vil derfor være Tromsø. Vi tror også det er mulig å tiltrekke seg attraktiv kompetanse her.  Produsentforeningen er inneforstått med den Nordnorske kulturavtalen, og anser også Alta som et reelt og funksjonelt alternativ.”(Høringsuttalelse Norsk Produsentforening)  

Fra bloggen:

”Nordnorsk Filmsenter har i dag verken penger eller mandat til å støtte produksjon av langfilm. Men skal senteret ha noen som helst rolle i å utvikle filmtalenter og støtte opp om produsenter så de kan bli i stand til å lage langfilm, er det meningsløst at senteret skal holde til så langt unna filmbransjen. Særlig når vi vet hvor vanskelig det har vært å finne filmfaglig kompetente folk til å flytte til Honningsvåg for å jobbe på senteret”(Endre Lund Eriksen, Filminord.net).

La oss slutte med dette innspillet fra en av dem som var med å opprette NNFS i Honningsvåg i 1979: 

”Det er idag like så riktig å flytte NNFS til Tromsø som det i sin tid var riktig å etablere senteret i Honningsvåg. Ser man på situasjonen som den beviselig er pr idag og skreller bort alt snakk om kulturell distriktspolitikk (hva har NNFS betydd for Finnmark?) og arbeidsplasser (hva betyr 1-2 sådanne for Finnmark/Nordkapp?),- så er det udiskutabelt at følgende basis står igjen: Nordnorge trenger i økende grad film/TV-visuelle produkt.- For seg sjøl og for å kommunisere med utenverdenen. Om identitet, om kultur, om historie, om tilhørighet, om klassekamp, om natur, om kjærlighet, om…
Hvis vi får flere sånne nordnorske filmfortellinger ut i verden,- innen alle sjangere, fortalt med kvalitet,- ved at NNFS flyttes til Tromsø;- så la flyttesjauen begynne!” (Frode Kristiansen Filminord.net)

Hans Eirik Voktor, Filmfaglig direktør

“Lokalisering av Nordnorsk filmsenter

LOKALISERINGSDEBATTEN

-honningsvåg havn

Under TIFF fikk styret i NNFS i oppdrag og utarbeide ei innstilling om lokalisering av NNFS.

Styret vil sammenfatte de innspill og høringsuttalelser som er kommet og levere sitt syn før 1/5-08.

 Hanse

 Av Sverre Pedersen, leder av Norsk filmforbund.

Etter vedtaket i Stortinget i sommer er rammene for institusjoner som Nordnorsk Filmsenter og de andre filmsentrene lagt for flere år framover. Debatten om lokalisering av filmsenteret bør derfor ta utgangspunkt i den rollen som filmsentrene er tildelt av Stortinget.

Norsk Filmforbund mener det viktigste tema som vi nå må diskutere er oppgavene til filmsenteret; Hvilke oppgaver er viktigst for filmsenteret i Nord-Norge, og hvordan kan de best løses med de knappe ressursene de har til rådighet?

Vi mener således at aktiviteten til filmsenteret er langt viktigere enn lokalisering av selve kontoret.

Rammene for filmsenteret – spesielt de alt for lave bevilgningene til utviklings- og produksjonstilskudd, samt beslutningen om at filmsenteret primært skal gi tilskudd til kort- og dokumentarfilm, er likt for alle filmsentrene i Norge. Bransjen nådde heller ikke denne gang fram med vårt syn om en betydelig vekst i bevilgningene til regionene. Regjeringens mål om “å ta hele landet i bruk” har så langt ikke gitt noe utslag. Vi kan derfor frykte at vi fortsatt må leve med en tilnærmet like stor sentralisering av filmbransjen. Dette gir samtidig er klar utfordring: Vi må gjøre en offensiv filmpolitisk innsats gjennom bransjeorganisasjonene for å gjøre Regjeringens mål til virkelighet.

Filmsentrenes roller er tydelig definert av Stortinget. Når vi diskuterer oppgavene til filmsenteret er det dette vi kan påvirke i det daglige. Her kan mye gjøres langt bedre enn det har vært gjort de siste årene. Derfor er det viktig av vi drøfter hvilke oppgaver vi mener Nordnorsk Filmsenter skal utføre.

Norsk filmforbund har i dag 35 medlemmer i Nord-Norge, fra Brønnøysund i sør til Vardø i øst. Av disse bor 12 i Tromsø, og fire til ellers i Troms. Det bor 5 i Finnmark, og det bor 13 medlemmer i Nordland. En bor for tiden i utlandet. Filmforbundet har hatt stor økning i antall medlemmer gjennom de siste tre årene. I underkant av ti produksjonsfirma er organisert i Produsentforeningen. Det bor også flere uorganiserte filmarbeidere i landsdelen.

Filmsenteret er til for alle disse. Uansett hvor filmsenteret er lokalisert må det ha aktiviteter og regelmessig tilstedeværelse for filmarbeiderne i alle tre fylkene.

Norsk filmforbund mener det viktigste er:

• tydelig tilstedeværelse i hele landsdelen
• kombinert med en bred bransjebyggende aktivitet gjennom kurs, seminar osv.
• terskelen for å få møte filmfaglig kompetanse må være betydelig lavere enn det har vært så langt

Dette mener Norsk filmforbund må skje uavhengig av hvor Filmsenteret skal ha sin forretningsadresse.

Tilstedeværelsen må skje gjennom på forhånd annonsert “faste dager” i alle tre fylker, der bransjen kan booke møter med “filmkonsulenten” for å drøfte både nye og igangsatte prosjekter.

Disse “faste dagene” bør samtidig kombineres med for eksempel kurs / workshops, innenfor manus, søknadsskriving, produksjonsledelse, kunnskap om hvor man kan søke på forskjellige type prosjekter, med mer, etter de behov som bransjen spiller inn.

Sett fra vårt ståsted må filmsenteret fokusere på systematisk bransjebyggende /-utviklende aktiviteter, som retter seg inn mot det reelle behovet som bransjen har i regionen.

Vi har selv ambisjoner om å bidra med det som vil være vår naturlige del av en slik bransjeutvikende aktivitet. Det kan skje ved at de “faste aktivitetene” kan kombineres med for eksempel at vi i filmforbundet gjennomfører aktiviteter, med møter/kurs innenfor tema som overenskomst, kontraktsinngåelse, informasjon om royalty og stipender, osv.

Filmforbundet har sett hvor viktig fysisk tilstedeværelse er i andre regioner i landet. Når for eksempel Vestnorsk filmsenter begynte med faste dager i Rogaland kombinert med aktivitet, var det med på å utløse langt flere søknader om produksjonstilskudd enn da kontakten kun skjedde gjennom telefon, post og mail.

Når vi diskuterer bransjeutvikling er det alt for ofte kun snakk om regional mulighet for å produsere spillefilm. Bransjeutvikling er langt mer enn spillefilm. En spillefilm i året eller hvert andre eller tredje år, bygger ikke en bransje. Det gjør heller ikke produksjon av noen dokumentarfilmer eller kortfilmer av seg selv (og der alle prosjektene sliter med alt for lave budsjett). Vi må i tillegg ha målrettede bransjeutviklende tiltak i regionene.

Med det antall filmarbeidere og det produksjonsvolumet vi har i dag i bransjen utenfor Oslo vil det dessuten være vanskelig å sikre at det alltid er tilstrekkelige jobber for å holde “full bredde” av fagfunksjoner for dramaproduksjoner i alle regioner.

Da er det langt viktigere at bransjen i en region som Nord-Norge sammen finner ut av hvilke behov som er viktigst å dekke for en fornuftig bransjeutvikling, innenfor de rammene man har til rådighet. Og mye kan vi gjøre med de små midlene som foreløpig er tilgjengelig.

I løpet av prosessen omkring Nordnorsk Filmsenter vinteren og sommeren 2006 endret det nye styret i Filmsenteret boplikt og stillingsomfang for konsulenten. Det førte til at en kapasitet som Hanse søkte jobben. Det har igjen ført til stor bransjebyggende aktivitet siden han tok over, og dette kan utvikles langt videre. Det krever at bransjen er aktiv med innspill om hvilke tiltak den ønsker.

Om bransjen i større grad krever bransjebyggende tiltak og fysisk tilstedeværelse i hele landsdelen, så vil aktiviteten også bli mer synlig. Det igjen sender et tydelig signal til fylkene om at de må ta sin del av ansvaret for å øke ressursene som filmsenteret kan jobbe for.

Ett dramatisk håndfast resultat av Stortingsvedtaket omkring Filmmeldingen er at Nordnorsk Filmsenter ikke lenger vil få driftstilskudd på 70% fra Staten slik som i dag, med virkning fra 1. januar 2009. Nå må fylkene stå for tilskudd til driftsmidler, mens staten kun bevilger årlige produksjonstilskudd. Nord-Norge har hatt en spesialordning fram til nå, som såkalt knutepunktsinstitusjon. Dette betyr at det er usikkert hvilke driftsmidler filmsenteret har å jobbe ut fra, fra 2009.

Om ikke bransjen nå gir klar beskjed om hvilke tiltak / oppgaver Nordnorsk Filmsenter skal prioritere vil det være langt lettere for fylkene å kutte ned på driftstilskuddet. Det vil svekke bransjen og ikke gi den utvikling som det er et så klart behov for.

Lokaliseringen av Filmsenterets kontor er mindre viktig. Det er først og fremst en administrativ tjeneste som sikrer informasjonsflyt og som betaler ut innvilget tilskudd.

Vi vil ikke i vårt høringssvar anbefale ett sted framfor et annet som fremtidig lokalisering. Vi mener det er langt viktigere at eierne – dvs. fylkene – gir Nordnorsk Filmsenter et driftstilskudd som sikrer høy bransjebyggende og –utviklende aktivitet med fast tilstedeværelse i alle tre fylker.

Til slutt noen filmpolitiske kommentarer:

Alle filmsentrene gikk sist vinter sammen med bransjeorganisasjonene og krevde at potten til produksjonstilskudd måtte opp til 15 mill. kroner for hvert av filmsentrene. Det mente vi var et nedre nivå om bransjene i regionene skulle kunne løfte seg opp på et anstendig nivå i produksjon av kort- og dokumentarfilm. Vi har knapt fått mer enn en liten prisjustering, dvs. vel fjerdeparten av kravet.

Nordnorsk Filmsenter ble for to-tre år siden straffet av departementet fordi eierne gjennom generalforsamlingen valgte “feil” styreleder ut fra departementets syn. Da mistet Nordnorsk Filmsenter en halv million, og det lavere nivået er senere videreført. Det kunne skjedd uavhengig av Filmsenterets lokalisering.

Som interesseorganisasjon vil Norsk filmforbund, sammen med Produsentforeningen, Dramatikerforbundet, Regiforbundet og Skuespillerforeningen, fortsette å kreve et betydelig løft i bevilgningene av produksjonstilskuddene for alle filmsentrene i landet. Vi er på ingen måte fornøyd med tingenes tilstand. Dette er en filmpolitisk jobb – som styres av helt andre krefter enn de som er i landsdelen. Bransjen i landsdelen kan imidlertid bidra gjennom lokalavdelingene til å kreve at fylkene må støtte kravet om betydelig vekst i produksjonstilskudd. Jeg har liten tro på at dette er et spørsmål om “fornuftig” argumentasjon. Den sterke sentraliseringen av filmbransjen i Norge lever videre fordi det er for lite politisk press fra alle regionene, fra politisk nivå i fylkene, fra media i regionene, sammen med bransjen i regionene.

Sverre Pedersen

Leder i Norsk filmforbund