HER ER MI INNSTILLING OM LOKALISERING. INNSTILLINGA BLE FORKASTA AV ET FLERTALL AV STYRET(SE PRESSEMELDING I POST UNDER)

 

LOKALISERING AV NNFS

Bakgrunn:

Et flertall av eierne av Nordnorsk Filmsenter har bedt styret  vurdere spørsmålet om lokalisering av NNFS sin administrasjon.  

Utgangspunkt for denne innstillinga:

Utgangspunktet for denne innstillinga er ikke det Filmsentret vi ser i dag, men et sterkere Nordnorsk Filmsenter som fyller rollen sin enda bedre enn det gjør i dag. Vedtektene til Nordnorsk Filmsenter sier at sentret har til oppgave å opprettholde og utvikle den nordnorske filmproduksjonen. Det kan sjølsagt diskuteres om det skal være noe mål å ”opprettholde” produksjonen i Nord-Norge, om vedtektene ikke kun skulle sagt -utvikle. Den nordnorske filmproduksjonen er ikke så sterk som den burde være, samtidig som det øyensynlig fins muligheter for ei omfattende utvikling. Ønsket om ei slik utvikling bør være grunnlaget for denne innstillinga.

Hvis en slik vekst i den nordnorske filmbransjen skal finne sted er Nordnorsk Filmsenter det ideelle redskapet, men det forutsetter også et kraftigere og enda mer vitalt filmsenter enn det vi ser i dag.

Det er kun Nordnorsk Filmsenter som fylle rollen og være det redskapet bransjen trenger. I dag er der ingen sammenliknbare institusjoner i nord for hele den profesjonelle bransjen og for hele spektret av film/videoproduksjon. Der fins ingen organisasjoner som tar vare på og utvikler både den frie, ikke-kommersielle filmproduksjon samt bruker så stor del av sine ressurser på reine kompetanseutviklingsprosjekt.

Målet for Filmsentret må være at sentret skal være et nav for hele filmbransjen og hele filmfeltet.  Film er ”gesammtkunst”, men bransjen i Nord-Norge framstår i dag fragmentert ikke bare i geografisk forstand. Der er til dels dårlige relasjoner mellom de forskjellige aktørene i filmfeltet,  det være seg mellom kultur- og undervisningsinstitusjoner, mellom frie grupper og produsentene og mellom filmprodusentene sjøl. Ei utvikling av bransjen i nord må bety mye sterkere fokus på samhandling mellom de forskjellige aktørene. Ei slik samhandling krever et sterkt Nordnorsk Filmsenter, den eneste aktøren i dag som kan initiere og samordne/stå for denne utviklinga.

Gjennom det siste året har NNFS erfart at det blant aktørene i feltet både er ønske og vilje om ei slik samordning. En ser videre at blant flere av eierne er større vilje i dag til å bruke mer ressurser på nordnorsk film, og vi mener klart at den beste anvendelsen av slike midler er å kjøre dem inn i et vitalt Nordnorsk Filmsenter. Hvis det ikke skjer vil vi kunne oppleve kortsiktige satsninger, kun i hvert enkelt fylke som igjen vil kunne føre til fragmentering og dårlige relasjonelle forbindelser i filmmiljøet i nord. 

I lokaliseringsdebatten på NNFSs blogg ”filminord.net” var mange av bransjerepresentantene opptatt av NNFS sin rolle og at det skulle være utgangspunktet for lokaliseringsdebatten: 

”Hva ønsker vi at Nordnorsk Filmsenter skal bety for oss?
Selvfølgelig er det greit med en pengesekk, noen søknadsfrister og noen mailer av og til fra Gøril i et forsøk på å opprettholde et slags nettverk. Og en konsulent som man i varierende grad kan gå i dialog med. Det er vel i hovedtrekk slik det har fungert for endel av oss gjennom mange år. Hva mer kan vi trenge?
Et aktivt filmsenter kan i mye større grad enn i dag tjene som inspirator. Senteret kan stimulere til produksjon, til kunnskapsutvikling, til nettverksbygging og til debatt om hva vi ønsker av film fra nord. I tillegg til å drive en seriøs saksbehandling av de prosjektene vi ønsker å få realisert.

Hittil har filmsenteret i første rekke hatt en responderende funksjon: Det har forholdt seg til initiativ som vi har kommet med. Det siste halvåret har vi sett hvordan det kan fungere når senteret tar en mer konkret rolle som igangsetter og inspirator. Og alle har kjent at det føles bra og rett.” (Eva Charlotte Nilsen, filminord.net)

 Videre: 

”Har dette noe med lokaliseringen til NNFS å gjøre? Ja, veldig mye. Fordi filmsenter har kunnet gjemme seg bort i Honningsvåg. Senteret har ikke blitt tilstrekkelig utfordret på egne arbeidsoppgaver. Man har ikke vært selvkritisk i forhold til egen virksomhet. Man har ikke vært spesielt opptatt av å trekke til seg fagpersoner. Man har ikke orientert seg mot den øvrige nasjonale bransje. Man har ikke vært opptatt av å samarbeide over grensene. Med andre ord, man har vært seg selv nok. Og til det har man fått hjelp av lojale eiere og fylkespolitikere som har vært mer opptatt av å sikre lokale arbeidsplasser, enn å fylle senteret med faglig innhold. Og mens denne proteksjonismen har forgått i Honningsvåg, har det vokst fram nye miljø andre steder i landsdelen. Landskapet har endret seg. Det er derfor vi har denne debatten nå. Hadde filmsenteret gjort sin jobb, hadde ikke ropene om flytting vært så høye.”( Trond Brede Andersen, filminord.net)

Også noen av de innsendte høringsuttalelsene er opptatt av sammenhengen mellom institusjonens mål og lokalisering: 

”Med andre ord bør plasseringen gjøre institusjonens faglige ambisjoner oppnåelig og stå i samsvar med målgruppenes faglige interesser og institusjonens formål.”(Høringssvar NSKK)

Norsk Filmforbund vurderer lokalisering ut fra klare kriterier:

”Sett fra vårt ståsted må filmsenteret fokusere på systematisk bransjebyggende /-utviklende aktiviteter, som retter seg inn mot det reelle behovet som bransjen har i regionen.”(Høringsuttalelse Norsk Filmforbund) 

Styret i NNFS vedtok i styremøte av 1/11-2007 et høringsgrunnlag om framtidig lokalisering, og en ønsket at utkastet skulle høres i en rekke organisasjoner og institusjoner. 9 svar kom inn; fra Alta Kommune, Fagforbundet, Norsk Filmforbund, Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Finnmark, Hålogaland Teater, Nasjonalt Senter for Kunst og Kultur i Opplæringen, Norsk Produsentforening og Nordkapp Kommune.

I tillegg ble høringsutkastet forelagt filmbransjen gjennom å bli lagt ut på NNFS sin blogg Filminord.net. 49 innlegg fra nordnorske filmarbeidere kom inn på bloggen. 

Av de 9 høringsuttalelsene som kom inn går to mot flytting fra Honningsvåg. To uttalelser går mot flytting fra Finnmark og foreslår Alta hvis flytting blir aktuelt.  Fire av høringsuttalelsene foreslår Tromsø som nytt administrasjonssted, mens Norsk Filmforbund ikke vil definere lokaliseringssted. 

Det er ikke helt lett å gi konsise sammenfatninger av innleggene fra filmbransjen på bloggen, men en av deltakerne går inn for Honningsvåg, et av innleggene vil ha Alta , et er for lokalisering i Finnmark og 12 går inn for Tromsø som administrasjonssted. 5 av bransjeinnleggene vil ikke definere lokaliseringssted. En overvekt av høringsuttalelser og en klar overvekt av blogginnleggene peker på Tromsø som lokaliseringssted. 

Lokalisering av NNFS er i dag en del av kulturavtalen mellom de tre nordnorske fylkene, men forholdet til denne kulturavtalen bli ikke drøfta i dette framlegget. 

En kan også se for seg flere modeller i lokaliseringsspørsmålet. Enten kun et kontor eller delte løsninger, dvs. et Nordnorsk Filmsenter som har et administrasjonssted men også kontorer i de to andre fylkene. Norsk Filmforbund argumenterer for en slik løsning. Jeg vil berøre dette spørsmålet til slutt men først se på lokaliseringa av selve administrasjonsstedet.   

Lokalisering av administrasjonen i NNFS kan ses fra mange synsvinkler; Kunstpolitiske, personalmessige, vurderinger om infrastruktur, nærhet til bransje osv. 

De kunstpolitiske argumentene. 

”For å sikre institusjonens videre evne til å tjene sitt vedtektsfestet formål, bør man legge kunst- og kulturpolitiske hensikter sentralt og helst ta utgangspunkt i institusjonens egne faglige interesser og mål.”(høringssvar NSKK).

 Der er i dag ikke noe utstrakt samarbeide mellom NNFS og andre institusjoner i regionen. Men vi har som nevnt gjennom det siste året sett at der fins vilje blant flere aktører til et slikt samarbeide. Hvis NNFS ønsker å fortsette denne utviklinga blir lokalisering viktig. Da tenker jeg særlig på andre kunstinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, filmfestivaler og bransjeenheter.  

”Suksessfaktorer, ut i fra min egen erfaring, viser ofte til lokalisering i nærhet av synlige institusjoner og gode samarbeidsrelasjoner mellom disse og institusjonens miljø, et kreativt fagmiljø gjerne basert på utdanningsinstitusjoner hvor man sannsynligvis videre rekrutterer fra og en sterk og synlig lokal og regional politisk forankret interesse i både institusjonen og fagmiljøet generelt.” (høringssvar NSKK).

Hvis vi ønsker å se på NNFS som et nav i den framtidige nordnorske filmbransjen er fysisk nærhet ikke ei forutsetning, men en viktig faktor. De steder i Norge hvor en har fått i gang slikt samarbeide, har en også oppnådd resultater. Eksemplene kan være Lillehammer og Stavanger. Og det er nok ikke tilfeldig at dette har skjedd på ”steder” hvor fysisk nærhet er ei av forutsetningene for relasjonsbygging. Aktuelle nordnorske samarbeidsinstitusjoner er med få unntak plassert i en av de nordnorske byene. Byer som i et nordisk og internasjonalt perseptiv alle er relativt små.  

”Til og med en institusjon lokalisert i Tromsø, som den ca. 7. største byen i Norge, vil ikke nødvendigvis eller automatisk ha tilgang til de samme større institusjonene og samhandlingspartene som en institusjon i Oslo eller København, Stockholm, London eller Helsingfors.” (høringssvar NSKK).

Men NNFS har behov for å samarbeide ikke med de aller største institusjonene. Vi ønsker å samarbeide med de mest vitale nordnorske institusjonene.  Ut fra dette argumentet er to byer er blitt pekt på i debatten, Tromsø og Alta. 

”Hvis filmsenteret skal flyttes fra Honningsvåg er Høgskolen i Finnmark av den oppfatning at senteret ikke bør flyttes ut av Finnmark, og vi ønsker å peke på de mulighetene som finnes i Alta.”(Høringssvar Høgskolen i Finnmark)

 Videre:

”I Alta ser vi konturene av et relativt hurtig voksende produksjonsmiljø, hvor det på et par år har etablert seg tre produksjonsselskap og flere planlegges etablert, hvorav ett er meget stort. Alta kommune ønsker også å legge til rette for film som næring, og har allerede åpnet Veksthuset for bransjeetableringer. Kulturlivet forøvrig er stort og aktivt, med blant annet et meget godt musikkmiljø. Høgskolen samarbeider med Medier og kommunikasjonslinja ved Alta videregående skole, samt andre aktører som Finnmarksløpet og Mediehuset Altaposten. Innovasjonsselskapet Origo ved avdelingene Origo Kultur og Origo Arrangement, og NRKs avdeling i Alta er andre spennende miljøer som kan bidra til et attraktivt miljø. Alta filmklubb er fylkets største filmklubb, og har gjennom flere arrangementer satt fokus på nordnorsk film. De spennende planene om et samisk filmsenter og etablering av et produksjonsmiljø i Kautokeino viser at på dette området er optimismen voksende i Finnmark.” (Høringssvar Høgskolen i Finnmark)

På samme måte argumenterer for eksempel Forfatterstudiet ved UIT og Hålogaland Teater for Tromsø. Også mange av innleggene på bloggen av opptatt av Tromsø som lokalisering nettopp ut fra dette argumentet: 

”Tromsø har også en del infrastruktur som gjør byen egna som sentrum for nordnorsk filmsatsing. Et rikt revy- og teatermiljø med skuespillere som kan besette store og små filmroller. Et forfatterstudium som kanskje kan rekruttere framtidige manusforfattere, og et kunstakademi som kan rette deler av opplæringa inn mot scenografi og kanskje også kostyme. Byen har også Minilyst, NRKs distriktskontor med en egen RIKS-avdeling, der det finnes mye tv-faglig kompetanse som filmbransjen allerede nyttiggjør seg av.” (Endre Lund Eriksen, filminord.net)

Kunstpolitisk kan det på den andre sida også argumenteres med at NNFS ikke bør inn til en av byene. Den nordnorske befolkning bor i stor grad på mindre steder og det kan hende at kunstpolitiske perspektiver forskyves ved å konsentrere alle institusjoner til de større byene. Virkeligheta ser annerledes ut i de store administrasjonssentrene. To av bransjerepresentantene peker på dette på hver sin måte i sine innlegg på bloggen 

”Men det finnes endel motspørsmål til en slik plassering(tromsø, mi uthevn.):
- Risikerer vi en innsnevring av forståelsen for det “nordnorske”, som kan få konsekvenser for filmsenterets støttepraksis?
- Risikerer vi at en Tromsø-bosatt konsulent og direktør kanskje vil få for tette bånd til produsentmiljøet i Tromsø?
- Hva vil disse momentene i så fall bety for oss andre som bor i småbyer og lokalsamfunn spredt over hele den store landsdelen?
- Og aksepterer vi at kvalifiserte, tenkende og handlende film-mennesker er nødt til å bo i Nord-Norges største by for å trives?”(Eva Charlotte Nilsen, filminord.net)

”Selvfølgelig kommer Filmsenteret til å bli transportert til Tromsø, og flere filmarbeidere ellers i landsdelen vil flytte dit for å finne lykken, og derved skjer dette: Hele den vidstrakte Nord-Norge utafor Navlebyen vil forarmes ved tapet av sine skapende talenter. Dette gjør det lettere for maktas lokale herredømmer å forme kunsten og kulturen innen sine områder på sine premisser, uten plagsomme motsigelser fra noen sta individualister. Innen filmfeltet vil antallet medarbeidere i Tromsø øke, med en skjerpa konkurranse dem imellom om småpengene fra Filmsenteret og andre kilder. Fordi Navlebyen er så kostbar å eksistere i, tvinges filmarbeiderne inn i stadig flere brødjobber for å overleve. For det politiske herredømmet – som i Nord-Norge vel er identisk med det kunstneriske og kulturelle herredømmet – vil omplasseringen av Filmsenteret være en gledelig begivenhet.” (Magnar Mikkelsen, filminord.net)

 

En av de bransjeaktørene som var med på oppstarten av NNFS, Frode Kristiansen, var også inne på dette spørsmålet: 

”Jeg mener det er en viss fare for,- som også Magnar Mikkelsen og Eva Ch. Nilsen har vært inne på, at en plassering i landsdelens “hovedstad” kan medføre at de tema som filmatisk blir fokusert vil bli farget av en viss “urban” måte å betrakte verden på. Men om dette kan man ikke vite noe på forhånd. Her gjelder det for både senterets styre, eierne og ikke minst filmmiljøet å anmode NNFS om kurskorrigering hvis senterets repertoar over tid fjerner seg fra vår “nordnorske virkelighet”- for å si det svært enkelt. Hvis flytting til Tromsø kommer det heldigvis(!) fortsatt til å være filmarbeidere som bevisst ønsker å bo på “det ytterste nes” og dermed vil være i posisjon til å betrakte verden fra et annet ståsted enn Kvaløya. Anstein Mikkelsen skreiv fint om dette. Disse må sjølsagt ikke havne bak Tromsømiljøet mht. å få tilgang til filmsenterets ressurser. Med andre ord: Et NNFS i Tromsø må ikke bli sentrert om eget nærmeste omland (med tilhørende filmfolk), men derimot se til at personer og miljø rundt om i landsdelen, som oppviser kvalitet i sitt arbeide, får aktiv oppfølging fra senterets side. Kanskje bør de tom. forfordeles en smule nettopp for å bevare et geografisk/kulturelt mangfold innen bransjen her nord.”(Frode Kristiansen, filminord.net) 

Hvis argumentet om nærhet til andre viktige nordnorske institusjoner er viktig peker Tromsø seg klart ut som det beste alternativet. Her fins det største teatret, et TV-miljø med bl.a. den største NRK-avdelinga i nord, et nytt stort kunstfakultet med forfatterstudium og andre kunstutdanninger ved det fusjonerte UIT er på vei, andre filmutdanningsenheter som TVIBIT, den største nordnorske filmfestivalen TIFF og ei viss nærhet til Filmcamp. 

Nærhet til bransjen:

Den gang filmsentret blei oppretta var nærhet til bransjen antakelig det utløsende argument. Sentret for bransjen var Honningsvåg. Siden den gang har filmbransjen i Nord-Norge hatt til dels flyktige konsentrasjoner. Slik er det ikke lenger. Tromsø er det uomtvistelige sentrum i den nordnorske filmbransjen. Norsk filmforbund har i dag 35 medlemmer i Nord-Norge, fra Brønnøysund i sør til Vardø i øst. Av disse bor 12 i Tromsø, og fire til ellers i Troms. Det bor 5 i Finnmark, og det bor 13 medlemmer i Nordland. 

Hvis NNFS sin virtuelle dør er bloggen Filminord.net kan vi med hjelp av Google Analytics telle hvor mange som går inn denne døra over et visst tidsrom. Denne bloggen er kun retta mot den nordnorske filmbransjen og der er i gjennomsnitt litt over 900 treff pr måned. Gjennomsnittlig kommer over halvparten av de nordnorske brukerne fra et sted, nemlig Tromsø.  

Så kan det innvendes at filmbransjen i nord fortsatt vil være flyktig, så flyktig at et filmsenter aldri kan basere seg på å flytte etter. Undersøkelsene vi i dag har om kunstnere og kulturarbeideres bomønster sier imidlertid at opp mot 70% av disse bor i dag i de større byene og denne prosessen fortsetter. Filmsentret ønsker ikke bare nærhet til egen bransje, men også til utøvere i andre kunstarter som ligger nært film som musikk, teater og dans. Også her kommer Tromsø klart best ut. Fra bloggen:

”Og her nærmer jeg meg kjernepunktet mht. plassering av en institusjon som NNFS. Den bærende pilaren for stedsvalget i 1979 er altså forlengst forvitret og det trolig for godt;- nemlig et filmproduksjonsmiljø i Honningsvåg.”(Frode Kristiansen, filminord.net)

Personalmessige konsekvenser. 

NNFS har i dag en fast ansatt, Gøril Vian bosatt i Honningsvåg. Ei eventuell flytting vil få konsekvenser for hennes arbeidsforhold da hun ikke ønsker å flytte fra Honningsvåg.

Det å miste Gøril vil være et stort tap for Filmsentret. Hun har jobbet i NNFS i 13 år og opparbeidet en stor ekspertise på administrasjon og saksbehandling. Bransjens møte med Filmsentret har i vesentlig grad vært gjennom Gøril, og hun kan relatere all praksis til ei etter hvert lang historie. Noe som har vært av stor verdi, særlig i et senter hvor direktører og konsulenter har kommet og gått med årevisse mellomrom. På bloggen har mange skrevet om hvor viktig Gøril er for filmbransjen:  

” Jeg slutter meg til det som sies om Gøril. Filmsenteret mister noe viktig om det flyttes, og hun ikke følger med på lasset.”( Anstein Mikkelsen, Filminord.net)

Videre:

”Må tilføye at jeg slutter meg til John Arvid i at Gøril alltid har vært utmerket, og i denne flyttesjauen og i kampens hete, så er det ekstremt viktig å klargjøre at kampen dreier seg om filmpolitikk – ikke personer.
Gøril er den som har kontroll og oversikt og alle filmfolk vet å gi henne en klem når vi treffes på TIFF – stå på Gøril !”(Bård Grape, filminord.net) 

Gørils fagforening, Fagforbundet beklager i sitt høringssvar  

”den sentraliseringspolitikken som bak forslaget om å utrede muligheten for flytting av NNFS”  

De sier videre:

”Sentret vil aldri kunne bli nært alle og alt i bransjen og vil ikke kunne være tilstede overalt”.(Høringssvar Fagforbundet).

 Fagforbundet går entydig mot flytting.

Samtidig har Honningsvåg som administrasjonssted gjort det vanskelig for sentret og knytte til seg noen av de fagfolkene en helst vil ha. Og disse fagfolkene er viktig for NNFS. Produsentforeninga sier i sitt høringssvar:  

”Produsentforeningen deler Filmforbundets oppfatning om at det først og fremst er tilgjengeligheten til den faglige kompetansen som er avgjørende på om NNFS vil fungere. Det er derfor viktig å kunne rekruttere blant de beste i landet, og det er viktig at de har tillit i miljøet og deltar synlig i det.”(Produsentforeninga i høringssvar)

Også deltakerne på bloggen har vært opptatt av dette spørsmålet:

”Vil dette bli bedre om man flytter senteret til et mer sentralt sted? Ja. Men ikke ubetinget. Filmsenteret vil aldri bli bedre enn de mennesker som til en hver tid jobber der, og de mennesker som omgir sentret. Men forutsetningene for å utøve filmsenterets arbeid (i forhold til egne vedtektene) vil bli langt bedre. Infrastruktur, nærhet til bransje og viktige kulturinstitusjoner og andre profesjonelle uttrykk er opplagte ting, men også muligheten for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft og å bli et reelt knutepunkt, vil etter min mening, øke.” (Trond Brede Andersen, filminord.net) 

Filmsentrene har til nå basert seg på filmfaglige åremålsstillinger hvor en skal ansette nye mennesker med års mellomrom. Det er ønskelig at ansatte ved sentret også bor på administrasjonsstedet. Det styrker den faglige samhandlinga og utviklinga i sentret som enhet,  samtidig som reisebudsjettet til NNFS allerede i dag er stort nok. Ei ny utvikling med større tilstedeværelse vil også kunne bety ei hardere belastning  på dette budsjettet.  Økonomien spiller imidlertid ikke en stor rolle i mi vurdering. Noen utgifter vil kunne bli større for eksempel ved flytting til en av byene, mens andre utgifter vil kunne gå ned. 

Mye av Filmsentrets legitimitet og utviklingsmulighet henger på den filmfaglige styrken til sentret. Filmfag er i dag en nisjejobb og en har sett at det kan være vanskelig å rekruttere denne spesialiserte kompetansen til små steder. 

”Det er vanskelig å rekruttere fagpersonell til institusjoner som ikke er lokalisert i interessante miljøer med et mangfold av tilbud. Min erfaring viser at både fagpersonellet og deres nærmeste er som regel lite interessert i å forlate sine bosteder for å flytte til mer isolerte områder. Dette gjelder spesielt ektefellene og samboerne, som i grunnen ofte ikke flytter til et aktuelt fagaktuell miljø i det hele tatt. Har institusjonen som hensikt å kun ansette fra sitt nærmiljø eller region er dette punktet ikke like gyldig. Ønsker man derimot å rekruttere fra et nasjonalt og internasjonalt miljø, må man ha slike hensyn klart for seg.” (høringssvar NSKK)

Annen infrastruktur.

Landsdelen er lang og uansett lokalisering vil NNFSs ansatte ha stor reisevirksomhet. Ikke alle steder har like gode forbindelser og lokalisering langt ute i Widerøes kortbanenett er også dyrt. Ei lokalisering langt ut i regionen vil påvirke de ansattes mulighet til oppsøkende virksomhet. Også noen av høringsuttalelsene er opptatt av dette:  

” Man skal ikke velge lokalisering ut i fra et økonomisk perspektiv, men man kan heller ikke ignorere de økonomiske realitetene til slike institusjoner….Jeg mener fra egen erfaring og fra erfaring fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen at det er økonomisk vettungt å lokalisere institusjonen hvor det er flere og gode kommunikasjons- og transportmidler… og dermed er det rimeligere for institusjonen å drive utstrakt faglig kontaktsøkende arbeid med nye samarbeidspartnere og faglige ressurspersoner. Oppsøkende virksomhet er i stor grad livsgivende for slike mindre institusjoner og det vil være slitsomt på personalet dersom det er vanskelig for dem å foreta de nødvendige reisene sine…. Det er selvsagt ikke en påkjenning å bo i utkantstrøk, men det er en påkjenning å ha institusjonen lokalisert slik at den nødvendige flerregionale og nasjonale reisevirksomheten gjøres tungvint og slitsomt.”(Høringsuttalelse NSKK) 

Representasjon utafor administrasjonssentret.

Norsk filmforbundet er opptatt av tilstedeværelsen i hele regionen:  

”Norsk filmforbund mener det viktigste er:

·         tydelig tilstedeværelse i hele landsdelen

·         kombinert med en bred bransjebyggende aktivitet gjennom kurs, seminar osv. ·         terskelen for å få møte filmfaglig kompetanse må være betydelig lavere enn det har vært så langt Dette mener Norsk filmforbund må skje uavhengig av hvor Filmsenteret skal ha sin forretningsadresse.” (Høringsuttalelse Norsk Filmforbund)

Regionen er stor og framfor alt lang. NNFS ligger i dag i en ende av regionen og det kan argumenteres praktisk for ei mer sentral plassering. Så kan det også hevdes at regionen i alle fall er for stor til at et filmsenter kun kan være lokalisert et sted. Filmforbundet foreslår ei ordning med flere kontorer:  

”Dette mener Norsk filmforbund må skje uavhengig av hvor Filmsenteret skal ha sin forretningsadresse. Tilstedeværelsen må skje gjennom på forhånd annonsert “faste dager” i alle tre fylker, der bransjen kan booke møter med “filmkonsulenten” for å drøfte både nye og igangsatte prosjekter.”(Høringsuttalelse Norsk Filmforbund)

 NSKK er uenig i dette synet:

” Før man velger faste kontordager i andre fylker i tillegg til hovedkontoret vil jeg anbefale på det sterkeste at man henter inn erfaring fra institusjoner som har forsøkt denne løsningen. Jeg kjenner ikke til eksempler som fra et faglig perspektiv vil kunne begrunne en slik løsning.(høringsuttalelse NSKK)

Jeg mener vi først og fremst må avgjøre spørsmålet om lokalisering for administrasjonen av NNFS ut fra en erkjennelse av hva NNFS skal være, og styrke enheten NNFS.Da mener jeg det er rett å ta utgangspunkt i et kontor, et sted.  Når ei slik etablering og alle innkjøringsfaser er over, kan en vurdere på hvilken måte en best ivaretar representasjonen i hele regionen. Hvis en finner at faste kontordager i de to andre fylkene er den beste løsninga kan en vurdere det opp mot andre løsninger. 

Sammendrag:

Det er mer enn 30 år siden Nordnorsk Filmsenter blei oppretta i Honningsvåg. 30 år med opp og nedturer, men samtidig 30 år som har vist hvor viktig sentret er for Nord-Norge. Og Filmsentret er kanskje enda viktigere i 2008 enn det var i 1979. Mye har forandret seg siden starten og nye oppgaver står for tur.

Lokaliseringen bør være en del av og støtte videreutviklingen av NNFS, slik at våre faglige ambisjoner gjøres oppnåelig på best mulig måte.  Høringa har vist at der er stor støtte i bransjen for et nytt NNFS med større faglig kraft:

”Skal NNFS drive sin virksomhet videre som hittil, kan senteret like så godt fortsatt ligge i sitt eget innkjøpte hus her i Honningsvåg. En flytting til Tromsø må forutsette en total gjennomgang av hva NNFS skal være og drive på med og det må, etter mitt syn, ende opp i en mye sterkere innretning mot diverse produksjonsfremmende tiltak ut fra en mye kraftigere økonomisk ryggrad.” (Frode Kristiansen, filminord.net) 

”Jeg mener NNFS har store og sentrale oppgaver i den kommende(?) oppbygningen av en NN filmbransje. Utfordringene står i kø. Det er etter min mening ikke snakk om en reisende konsulent som kan bo hvorsomhelst og en postboks som tar seg av utbetalingene. Det må satses offensivt på et spekter av bransjeutviklende tiltak, de rette kursene, flere typer støtteordninger, konstant tilstedeværelse i politiske og faglige prosesser, rådgivende virksomhet, nettverksbygging på nordkalotten osv. For dette trengs kanskje flere ansatte på sikt og et kollegiat som styrker hverandre.”(Jon Arvid Berger, filminord.net)

Jeg har poengtert hvordan jeg ser på NNFS som et reelt faglig senter blant mange deltakere og viktigheten av samhandling og gode samarbeidsrelasjoner med disse.

Vi har det siste året besøkt aktuelle lokaliseringssteder i Nord-Norge. Vi har vurdert relevans og styrke i for eksempel utdanninger og andre bransjeenheter. Det er også avgjørende at Filmsentret har størst mulig faglig styrke innomhus og kan rekruttere medarbeidere til det som i dag er nisjejobber. Det betyr nok at sentret må ligge i en av byene. Nærhet til bransjen er en stor fordel og her står Tromsø i ei særstilling. 

NNFS er avhengig av stor reiseaktivitet. Dermed blir plassering på et sted med god infrastruktur også et poeng.  

Konklusjon

Ei overvekt av høringsuttalelsene og ei klar overvekt av bransjeinnspillene på bloggen peker på Tromsø som framtidig lokalisering av NNFS.  Ut fra de visjoner jeg mener Nordnorsk Filmsenter skal ha for framtidig drift, og den kjennskap vi har til mulighetene for samspill og samhandling i det nordnorske miljøet, er også mitt valg klart. Tromsø er det beste alternativet. 

Ved ei flytting fra Honningsvåg er det klart at Filmsentret også mister viktige dimensjoner. Også faglig sett er det er et smertefullt tap for sentret å ikke skulle ha Gøril Vian som en av sine ansatte. Det er også mulig at kunstpolitiske perspektiver kan forandres ved ei urban lokalisering. 

Men hvis en ellers samler alle de 4 momentene, kunstpolitisk, muligheter til å rekruttere faglig sterkt personell, nærhet til bransjen og annen infrastruktur, er det klart at Tromsø på alle måter står fram som det beste stedet for lokalisering av Nordnorsk Filmsenter, både på hvert enkelt punkt og samlet sett.  Som høringsuttalelsen fra Hålogaland Teater sier:

”Dette kan virke som en pragmatisk løsning(lokalisering i Tromsø, mi uthvn.), men den er den mest kreative.”(Høringsuttalelse Hålogaland Teater)

Mange av høringsuttalelsene og blogginnleggene konkluderer og med Tromsø:

”Både Alta og Tromsø har gode kommunikasjonsforbindelser med resten av landsdelen. I begge byer er det utdanningsmiljøer som kan bygges videre på. Det største profesjonelt produksjonsmiljø i landsdelen finnes i Tromsø, men sett i forhold til hele landsdelen under ett er dette ikke et avgjørende i seg selv. Tromsø har kunst-, musikk- og teatermiljø, og filmfestivalen, og det vil kunne tale til fordel for å velge den byen. Tromsø er også det største knutepunktet, også med tanke også på produksjonsmiljøet i Nordland.  Vårt førstevalg vil derfor være Tromsø. Vi tror også det er mulig å tiltrekke seg attraktiv kompetanse her.  Produsentforeningen er inneforstått med den Nordnorske kulturavtalen, og anser også Alta som et reelt og funksjonelt alternativ.”(Høringsuttalelse Norsk Produsentforening)  

Fra bloggen:

”Nordnorsk Filmsenter har i dag verken penger eller mandat til å støtte produksjon av langfilm. Men skal senteret ha noen som helst rolle i å utvikle filmtalenter og støtte opp om produsenter så de kan bli i stand til å lage langfilm, er det meningsløst at senteret skal holde til så langt unna filmbransjen. Særlig når vi vet hvor vanskelig det har vært å finne filmfaglig kompetente folk til å flytte til Honningsvåg for å jobbe på senteret”(Endre Lund Eriksen, Filminord.net).

La oss slutte med dette innspillet fra en av dem som var med å opprette NNFS i Honningsvåg i 1979: 

”Det er idag like så riktig å flytte NNFS til Tromsø som det i sin tid var riktig å etablere senteret i Honningsvåg. Ser man på situasjonen som den beviselig er pr idag og skreller bort alt snakk om kulturell distriktspolitikk (hva har NNFS betydd for Finnmark?) og arbeidsplasser (hva betyr 1-2 sådanne for Finnmark/Nordkapp?),- så er det udiskutabelt at følgende basis står igjen: Nordnorge trenger i økende grad film/TV-visuelle produkt.- For seg sjøl og for å kommunisere med utenverdenen. Om identitet, om kultur, om historie, om tilhørighet, om klassekamp, om natur, om kjærlighet, om…
Hvis vi får flere sånne nordnorske filmfortellinger ut i verden,- innen alle sjangere, fortalt med kvalitet,- ved at NNFS flyttes til Tromsø;- så la flyttesjauen begynne!” (Frode Kristiansen Filminord.net)

 

 

Hans Eirik Voktor, Filmfaglig direktør